Det er enkelt å argumentere for at Ubuntu suksess er fordi det er et ubegrenset tilbud på investering fra det superrike morselskapet Canonical. Men Linux er ikke som en vanlig programvarebrikke.

Folk er ikke tvunget til å bruke det, og vi kan alle velge noe annet uten ekstra kostnad. Ubuntu må gjøre noe riktig. Ubuntus største og tidligste suksess har vært i selve markedsføringen. Det er blitt et gjenkjennbart merke, ikke bare i Linux-fellesskapet, men i den bredere ikke-tekniske verden.

For noen har ordet "Ubuntu" blitt synonymt med Linux. Og det er et viktig triks. Dette er folk som aldri ville ha betraktet Linux som et levedyktig alternativ til deres proprietære operativsystemer før adventen av Ubuntu.

Ubuntu har fra begynnelsen blitt markedsført som "Linux for Human Beings", snarere enn de stereotypiske, anti-sosiale, skjeggete geeksene i Hollywood-filmer. (Det hjelper også hvis du har en karismatisk spaceman å kjøre showet, og du har råd til å sende ut CDer gratis.)

Hvor tidligere disse menneskene kanskje har tenkt på operativsystemet vårt som et arketisk kommandobasert grensesnitt som gløder fra en gul skjerm, forstår de nå at Linux-opplevelsen kommer svært nær det de er vant til, og det er enda bedre når det gjelder sikkerhet og ytelse.

Ubuntu Live Marketing Ubuntu-merkevaren har blitt hjulpet av to ting. Først og til tross for vår sporadiske kritikk, er det ingen tvil om at det brune / oransje / røde fargeskjemaet som ble vedtatt av både Gnome-skrivebordet og distro-logoen, har bidratt til å gjøre Ubuntu til et gjenkjennbart merke. Det gir en aura av omsorg over skrivebordet, og hjelper nye brukere med å identifisere med de som har opprettet distribusjonen.

For det andre kom Ubuntu på rett tid. Utgivelsen av Warty Warthog i 2004 kom etter mange år med Linux teething, en periode hvor mange PCer og bærbare datamaskiner led av dårlig maskinvare støtte i Linux-kjernen. Fra et hjembrukerperspektiv var nesten alt eksperimentelt, fra USB-modemer til grafikkbrikkesettet og skriveren.

Enkel installasjon

Men i 2004 var det en god sjanse for at en standardinstallasjon bare ville fungere, og Ubuntu var på den innadgående bølgen av distribusjoner ved å utnytte denne nye funnet stabiliteten. Fra den første utgivelsen har Ubuntu-utviklere vært nytte nok til å jobbe bare på det som er viktig ut fra et vanlig brukerperspektiv.

Til å begynne med betyr det maskinvarekompatibilitet og enkel installasjon. Ubuntu styrte single-handedly live-CD-metoden for å installere distroen, la brukerne teste vannet før de begikk en komplett installasjon, og distribusjonene føles ut av trinn hvis de ikke tilbyr denne funksjonen i dag.

Det var en av de første distribusjonene for å gjenkjenne viktigheten av en nettverksadministrator, for eksempel, og det nye vinduet for avstengning nedover både Ubuntu og Kubuntu, samt varslingssystemet for Gnome, er en videreføring av små bruksjusteringer som gjør en stor forskjell.

I stedet for å kaste alt i kokekaret, gjenkjenner Ubuntu-utviklerne hva som er viktig og sørg for at det fungerer først, selv om det betyr at det er sent til OO.o 3.0-partiet.

I løpet av de siste fem årene har det vært to andre viktige faktorer i sin suksess. For det første har veksten av Mozilla Firefox brakt åpen kildekode-programvare - eller i det minste en bevissthet om det - til hver datamaskin. Folk er nå mindre sannsynlig å være mistenkelige for fri programvareutvikling og forstår rollen som Linux som en fri, åpen og sikker erstatning for operativsystemet sitt.

Og for det andre, i en relatert notat, har den dårlige oppdateringen av Vista og bekostning av å holde på Microsofts bandwagon ledet datamaskinbrukere til å se på alternativer. Som det er Linux-distribusjonen med den høyeste mainstream-profilen, har begge disse faktorene spilt inn i Ubuntus hender.

Seng av roser

Men Ubuntu har ikke alt riktig. Hovedproblemet har vært tilbakeslaget fra enkelte deler av Linux-fellesskapet som føler at Ubuntu ikke gir noe nytt annet enn en smidig Debian-sminke og en leksjon i markedsføring. Det er også vanskelig for den gjennomsnittlige fellesskaps sponsede distribusjonen å konkurrere med et selskap som har råd til å betale for PR-ansatte og sende ut CDer gratis til alle som spør.

Det skapte noe av et urettferdig spillefelt, en tilbakeslag fra den gamle vakt og et bredere publikum. Det er vanskelig å si om de dagene med flamewars og snobberi ligger bak oss. Fem år etter den første utgivelsen, kan Debian-ruckuset endelig ha gått ned, men enkelte mennesker føler fortsatt at Canonical melker det gode arbeidet med gratis programvareutviklere uten å gi et betydelig nok eget bidrag.

Selvfølgelig er ingen av dette mot et ord av GPL, som er designet for å tillate og til og med fremme denne typen bruk, men Canonical kan ikke kjøpe gode PR for Linux-fellesskapet.