Apple har vært veldig opptatt de siste månedene, med ny teknologi som tar Mac til enda høyere høyder.

Den siste MacBook Pro-oppdateringen brakte oss den skarpe Retina-skjermen, verdens høyeste oppløsning bærbare skjerm.

Deretter fikk vi en radikalt redesignet iMac fullpakket med nye funksjoner, en spennende ny lagringsløsning og en 13-tommers versjon av Retina-skjermen MacBook Pro.

Sena 2012 iMacs utringingsfunksjon er den ultratynne saken. Ved kantene er kroppen nå bare 5 mm tykk, og den er 40% mindre volum enn forrige generasjon. Men for å oppnå denne tynnere, mindre formfaktoren måtte Apple øke sitt spill på flere viktige områder.

Den første utfordringen som Apples ingeniører møtte, var hvordan du fikser fremsiden av iMac til den bakre delen. Standard sveiseprosedyrer som fusjonsbuesveising er umulig på en slik tynn kropp, så nye løsninger ble søkt.

De fant en i friksjonsrørssveising, en banebrytende prosess som bruker friksjonsgenerert varme og høy grad av trykk for å smelte de to aluminiumsflatene til en sømløs ledd som er utrolig sterk.

Friction-stir welding er en britisk oppfinnelse utviklet for bruk i skipsbygging, fly og bilindustrien. Prosessen ble også vedtatt av NASA for bruk i det nå pensjonerte romferdsprogrammet.

Det fungerer ved å rotere et slitesterkt sylindrisk verktøy ved mellom 180-300 rpm, avhengig av tykkelsen på komponentene som sveises sammen. Dette verktøyet presses på skjøten ved et trykk på mellom 5.000 til 10.000 pund per kvadrat tommer, beveger seg langs den på mellom 3,5 og fem tommer per minutt. En sonde i midten av det ellers flate roterende høytrykksveskeringsverktøyet friksjonen - oppvarmer skjøten, noe som gjør at metallet myker uten å smelte.

Dette myke materialet blir så tvunget tilbake bak stiften, der, under trykket av verktøyets hovedoverflate, er det bundet til en meget sterk ledd.

Sveising saken leddene var ikke den eneste utfordringen som Apples ingeniører står overfor. Den ultra-tynne formfaktoren tvunget også en revurdering av hvordan skjermen settes sammen. I motsetning til tidligere iMac-modeller, hvor det var en to millimeter gap mellom LCD-skjermen og glassdekselet, trykkes skjermen mot glasset ved hjelp av en prosess som kalles full laminering.

Dette er allerede brukt på nettbrett-enheter, første gang prosessen er forsøkt på en så stor skjerm. LCD-skjermen som brukes i den nye iMac, er 5 mm tynnere enn før. Men full laminering prosessen gjør mer enn å barbere noen millimeter av skjermens tykkelse. Ved å trykke LCD-skjermen direkte mot dekselet, reflekteres det dramatisk. Lyset kan ikke lenger sprette av LCD-skjermen selv, eller på baksiden av dekselglasset.

Antirefleksbelegget som brukes på glasset, har også blitt revidert. Ved å bruke de vanlige applikasjonsmetodene, har en prosess kalt plasmaavsetning blitt brukt. Dette gjør at Apple kan belegge glasset med utrolig tynne lag silisondioksid og niobiumpentoksid, og reduserer refleksjoner fra forsiden av glasset uten å ødelegge integriteten til displayets farger.

Det ble opprinnelig designet for mye mindre gjennomsiktige overflater som kameralinser og hjelmvisorer, men Apples ingeniører har klart å skalere den opp for bruk på iMacs 21-tommers og 27-tommers skjerm. Resultatet er at den nye 2012 iMac skjermen er 75% mindre reflekterende.

Den nye formfaktoren har tvunget den optiske stasjonen til å bli droppet, så hvis du fortsatt trenger å brenne til eller lese fra CDer og DVDer, må du kjøpe en ekstern stasjon. Det er ikke den første Mac-skrivebordsmaskinen å slippe den optiske stasjonen, Mac mini har ikke hatt en siden juli 2011, og både MacBook Air-serien og Retina MacBook Pros ble designet uten en fra begynnelsen.