Du har hørt om HD, du vet om standarddefinisjon, men hva med 'nær HD'?

Det er et begrep som er laget av produsenter av systemer som er designet for å øke kvaliteten på SD-bilder, slik at de ser nærmere på hi-def. Fans med nær høy definisjon sier at det virkelig kan forbedre seeropplevelsen, men kan du få standarddefinisjonsbilder til å se så bra ut, og hvorfor driver noen produsenter denne kvaliteten?

Svaret ligger i noe som heter innholdsgapet. HD-klare TV-er har fløyet ut av butikker og inn i våre hjem med en super-rask rate. Men mengden HD-innhold har slitt for å fange opp.

Få mest mulig ut av HD-klare TV-er

Du kan se HD-kvalitetssendinger fra tjenester som Sky og Freesat, og antall programmer vokser nesten hver uke. Men et raskt blikk på en TV-oppføringsguide viser at HD-sendinger er bare en liten del av den totale TV-utgangen.

Det samme gjelder for Blu-ray-titler, som er stort sett unngått av antall DVDer som tilbys.

Så går argumentet, hvis du vil få mest mulig ut av HD Ready-settet (og ikke vil kjøpe filmsamlingen på nytt på Blu-ray), trenger du nær HD.

Piksler, linjer og rammer

For å forstå hvor nær HD fungerer, må vi dyve litt inn i TV-teknologiens arbeid. Det meste av Europa bruker PAL-standarden, med hvert bilde eller ramme som består av 625 linjer (selv om bare 575 av dem faktisk utgjør innholdet).

Hver ramme er delt inn i to halvdeler som kalles felt og vises med en hastighet på 50 bilder per sekund (50Hz) for å redusere flimmer. På skjermen er to felt kombinert eller interlaced for å danne en komplett ramme. Hver bildelinje består av en rekke bildeelementer eller piksler, som er som prikkene som utgjør et fotografi.

I en PAL-skjerm er det 720 piksler på hver bildelinje, så totalt antall piksler vises 720 x 575, eller litt over 400.000 piksler. Som en tommelfingerregel, desto flere linjer og piksler har et skjermbilde, skarpere bildet.

Mange HD Ready-sett har paneler som består av 1,920 x 1,080 piksler, noe som betyr at de kan vise rundt fem ganger mer bildeinformasjon enn et standarddefinisjonssett. Derfor ser HD-bilder ut så imponerende.

Så med alt dette i tankene, hvilke tekniske triks brukes til å lage nær HD-bilder, og kan du virkelig lage den televisuelle ekvivalenten av en silkepung ut av en sås øre?

Oppskalering av TV-er

Svaret ligger i oppskalingsprosessen (også kjent som oppkonvertering). La oss gå tilbake til vår HD Ready-telly med en 1,920 x 1,080 pixel skjerm. Hvis du kobler til en DVD-spiller eller sender et analog eller Freeview-signal, vil det motta et standarddefinisjonssignal, med hvert interlaced-bilde som består av bare 720 x 575 piksler.

Hvis dette ble vist på en HD-klar skjerm, ville det være store områder med svart, fordi mange av skjermpikslene ikke ville bli brukt til det mindre bildet. HD Ready-sett har derfor en videobehandlingsbrikke, som brukes til oppskalering av bildet. Oppskalering betyr ganske enkelt at det samsvarer med det innkommende bildesignalet med den opprinnelige oppløsningen på skjermen.

Videobehandlingsbrikken gjør to ting. For det første deinterlaces bildet slik at det kan behandles, og så blir oppskaleren på jobb, ved hjelp av smarte algoritmer og filtre for å legge til piksler og linjer slik at utgangen stemmer overens med oppløsningen til TVen. Algoritmene analyserer standarddefinisjonsbildet og bruker deretter en prosess som kalles interpolering for å generere ekstra linjer og piksler.

Så betyr dette at vi kan få HD-bilder fra standarddefinisjonssignaler? Dessverre ikke, fordi oppskalering ikke kan legge til detaljer som ikke var der i utgangspunktet.